Hvorfor bruke UV-gjør-teknikken på gassdetektorer?

I UV -gjør -teknikken projiseres en lysstråle fra en spesiell lyskilde - en høytrykks xenon -lampe - langs en overvåkningsbane. Lyset fra xenon -lampen er veldig intens og inneholder både synlig, ultrafiolett og infrarøde bølgelengder. Den blir plukket opp av en mottaker og føres gjennom en optisk fiber til analysatoren. Den optiske fiberen gjør det mulig å plassere analysatoren på et annet sted enn mottakeren, som noen ganger er installert i et aggressivt miljø.

Analysatoren består av et spektrometer med en lysdetektor, en datamaskin og tilhørende kontrollelektronikk. Spektrometeret deler lyset i bølgelengdene ved hjelp av et optisk gitter. Ulike bølgelengdeområder kan trenge å bli oppdaget for forskjellige typer molekyler. Gitteret kan derfor roteres slik at de ønskede bølgelengdeområdene kan oppdages med høy presisjon.

Et spektrometer fungerer best i det ultrafiolette området. UV-gjør-teknikken brukes derfor først og fremst for å overvåke konsentrasjoner av molekyler som viser absorpsjon i UV-området. Deretter brukes også en detektor for UV -lys. I noen tilfeller fungerer spektrometeret også bra for molekyler med absorpsjon i det infrarøde området. Deretter blir spektrometeret supplert med en detektor for infrarødt lys, og teknikken kalles deretter UV/IR-doas.

Påvisning av spektrum, beregninger av lyset i gitteret blir konvertert til et målt spekter på følgende måte. En smal spalte feier forbi foran detektoren i høy hastighet. Under feien måles signalet et stort antall ganger. Resultatet er et målt spekter i det valgte bølgelengdeområdet. Denne spektrale avlesningen gjentas hundre ganger per sekund. Når feien utføres, legges de individuelle spektraene til en gjennomsnittlig ventende evaluering.

Evalueringen gjøres for ett bølgelengdeområde om gangen. Først er det målte spekteret delt med et referansespekter, dvs. et forhåndsinnspilt spektrumfritt for absorpsjon. Resultatet blir deretter sammenlignet med en eller flere lignende forhåndsinnspilte absorpsjonsspektre for relevante molekylære typer der den respektive konsentrasjonen er kjent. En størrelsesfaktor for hvert forhåndsinnspilt spektrum varieres til det er best mulig passform til det målte spekteret. Resultatet gir gjennomsnittsverdien av konsentrasjonen av molekylære type (er) som var i overvåkningsveien i løpet av den tiden det målte spekteret ble samlet.